Det var meg som var kaptein på skipet og så hoppet jeg fra borde før vi var i havn

«Og så en dag besluttet jeg meg for at manglende tro på meg selv, negative overbevisninger og en destruktiv indre dialog ikke lengre skulle være en del av livet mitt.

Har du det bra, eller?

På en vanlig desember dag i 2013 hadde kroppen min åpenbart fått nok. Det var som om den sa; Henrik nå stopper du.

Jeg gikk rundt med en konstant trøtt kropp, her snakker vi fra topp til tå trøtt kropp. Når jeg la hodet på puten på kvelden startet 3 verdenskrig. Ikke bare dårlige tanker, men bare tankekaos på et generelt plan.

Jeg så frem til julen, for den pausen ville sikkert gjøre forskjellen. Den gjorde ikke det. Det satt litt dypere åpenbart.

Jeg var drenet for energi og følte egentlig bare at noen kunne kjøre meg bort og levere meg som «smått brennbart» der hvor en nå levere sånne ting.

Jeg var lost! Jeg hadde tapt meg selv på veien. Jeg var stoppet å flire, jeg var stoppet å være og ha det gøy. Jeg var stoppet å være Henrik på en eller annen måte. Jeg hadde gått meg vill og kunne ikke finne hjem! Jeg var ikke lengre ham som A.L.L.T.I.D kunne finne en løsning på A.L.L.T.I.N.G.

Mitt i januar måtte jeg sykemelde meg og de neste 3 måneder sov jeg det meste av dagen og hadde «fri» på kvelden.

Natt ble til dag. Dager ble til uker og uker ble til måneder. Tiden gikk. TIC TAC TIC TAC…….

Jeg hadde mange tanker, men jeg husker spesielt en da. Ungene mine skal ikke merke dette, tenkte jeg. Det betød jeg måtte være oppe kl. 15.45 og det var jeg.

For de som ikke har hatt dårlige tanker om seg selv, kan det være vanskelig å forstå at noen kan ligge i sengen det meste av dagen og glede seg til det blir kveld, for da har «de fri». Det skjønner jeg.

Jeg skriver ikke dette for at folk skal skjønne, men mer for at folk skal lære å lytte til signalene og for de skal lære å bli like stolte av det de sir NEI til som det de sir JA til.

Følg magefornemmelsen din UANSETT!

Når jeg tenker tilbake på inngangen til jobben jeg tok da en annen måtte gå, undrer jeg meg jo over meg selv. Jeg ville jo egentlig ikke ha den jobben. Jeg var storfornøyd med den jobben jeg hadde, for jeg kunne kombinere min store interesse for håndball og utvikling av unge mennesker med min bedrift og jobben med å skape arbeidsplasser folk ikke har lyst å gå hjem ifra.

Så ringte telefonen. Søndags kveld. Henrik! Vi må ha en ny trener til a-laget på tirsdag og styret og spillerne vil gjerne ha deg. Der er en uke til sesongstart, vi må gjøre noe nå!

Dette var mitt i september.

Okay så, tenkte jeg!

Men jeg vil ikke have dere! Det ble stille i den andre enden. Jeg var som nevnt godt fornøyd med det jeg hadde.

Tenk over det til i morgen, sa han som ringte. Det skal jeg gjøre sa jeg, men du skal ikke regne med et annet svar.

Mandag fikk han et annet svar. Jeg hadde jo klart å sette tankene i gang inni hodet mitt. Det er jo også en utfordring! De trenger jo hjelp! Det er jo syn i jentene på laget å stå uten trener. OG SÅ VIDERE.

Tirsdag var det Henrik som stod i hallen. Plutselig stod jeg i det jeg for 24 timer siden kunne ha veddet ungene mine på ALDRI ville skje.

Det jeg ikke ville gjorde jeg for å tilfredsstille andre. Meg selv. Ja, meg lurte jeg bare med, det kunne jo……  Set i bakklokskapens klare lys skulle jeg ha lyttet til magefølelsen min og ikke ha påtatt meg en oppgave bare for å hjelpe andre.

Der er liv på Mars!

Denne desemberdag følte jeg meg ikke deprimert, jeg følte meg bare trøtt. Jeg hadde like mange sunne og gode tanker som jeg hadde dårlige. Dette er vanskelig å forklare for andre som ikke har prøvd det, men jeg følte meg som ensom og forlat på en måte. Bildet mitt er en Marsboer som er liten og grønn og som bare får dagen til å gå, for man liksom ikke har lyst å foreta seg annet. Det blir litt som om der ikke er annet å foreta seg. Der er jo liksom ikke liv på Mars, så vidt vi vet.

Jeg forvrengte alle inntrykk av verden og meg selv. Jeg bygde opp noen overbevisninger som var enormt fordreide. Alt det som før gjorde meg glad gjorde meg nå angst. Før var jeg spreng fylt med selvtillit, nå var jeg tom.

Jeg tror ikke dette handlet så mye om manglende glede jeg, jeg tror egentlig det handlet mye om min evne til å takle livets barske realiteter. Her på den annen side ser jeg jo at den åpenlyse årsak var min evne til å tolke ting positivt, se meningen med det jeg gjorde og derigjennom skape gode følelser var borte. Den rustningen selvtilliten min var, var borte. På en normal dag kunne verden liksom komme med hva som helst, men nå var rustningen borte og jeg hadde ingen anelse om hvorfor på det tidspunktet. Jeg var bare sårbar og passiv jeg. Hadde lyst til å være meg selv og lengst mulig unna folk flest.

Alle rundt meg, alle, som i de få som visste dette der og da, fortalte meg jo at mine tanker og bilder av verden ikke stemte. Kroppen min sa bare noe annet. De kunne jo ikke merke hva magen min sa hver morgen. Alt var uoverskuelig for meg. Jeg hadde katastrofetanker om det meste og bare tanken om å gå i Rema var angstprovoserende. For alle der kunne jo se jeg ikke var god nok til å handle.

HALLO! Tenker du. Ja det tenker jeg også NÅ. Men der og da. Not a chance.

Det som overrasket meg var de enorme mengder av energi jeg brukte på ingenting. I dag skjønner jeg jo at kroppen min utskilte noen stoffer som skapte alt dette, men det ante jeg jo ikke da. Jeg hadde jo noen enorme mengder av kortisol i kroppen og det var jo derfor jeg følte meg nedstemt. Kortisol fungerer som en isolator som effektivt blokkerer den frie flyten av gode, sunne tanker og ideer. Mine ca. 100 milliarder hjerneceller ble ikke akkurat koblet sammen i denne perioden. Nei de gikk i krig og det mot hverandre.

Alt det som hjelper har man ikke lyst til å gjøre

Når man er trøtt eller nedfor er det ikke akkurat mestringsstrategier som hersker, det er nærmere mentale fluktstrategier. Tanker som i en normal tilstand ville være åpenlyse eksistere dessverre kun som små lysglimt som ikke fester seg i en slik tilstand. Jeg tenkte egentlig kun på hva jeg skulle gjøre for å unngå hverdagen og al det jeg tidligere elsket å bruke tiden min på. Jeg hadde det jeg kaller minimumstanker.

Hva kan jeg gjøre for å klare meg igjennom ulike ting på den enklest mulige måten?

Jeg hadde jo stadig et ansvar for meg selv, min kone og mine barn. Men vi kunne jo bo i telt eller campingvogn vi. Eller i mitt hode kunne vi jo det da. Jeg tenkte ikke på det ville bli trangt og uholdbart for de tre andre, jeg bare tenkte, så slipper jeg da for besøk. Jeg hadde jo ingen intensjon om å la andre vite om dette. Å gi dem muligheten til å hjelpe var ikke bare fjern, den var så umåtelig langt borte.

Ja, jeg gjorde den samme feilen som alle andre. Slik tror jeg det er når mennesker er i en slik tilstand.

Jeg visste jo godt at andre kunne hjelpe meg om de fikk lov.

Jeg visste jo også godt at mosjon var bra for meg. Men for meg var mosjon en by i Russland. Løp en tur Henrik det er så bra for deg og det vil hjelpe deg med å rense ut i tankene dine, sa legen. Fuck deg tenkte jeg. Jeg skal ikke løpe noen steder for da kan folk jo se jeg er dårlig til å løpe.

HALLO igjen ja……

Jeg visste jo godt at tankene styrer det meste når det kommer til å skape gode følelser og gode handlinger. Jeg hadde jo liksom trent andre mennesker i å tenke sine beste tanker gjennom flere år. Jeg har jo lest mer eller mindre al litteratur som finnes om personlig utvikling. Det var bare liksom noe helt annet å bruke de teknikker på meg selv.

Det var og er mye enklere å prate om dette når andre sliter enn når det er en selv.

Da mammaen min døde til kreft hadde jeg ikke de store problemer med det. Det var jo urettferdig, det var forferdelig og det var kjipt, men kreft kan man forholde seg til fordi det prates der om.

Jeg vet godt det høres sprøtt ut, men det er faktisk mye enklere å forholde seg til situasjoner der al håp er ute, for der er det sånn det er, det står ikke til å endre.

Dette kunne og måtte jeg jo selv endre. Ingen andre kan tenke tankene mine, ingen andre kan gjøre handlingene mine. Sådan er det og det kan ikke diskuteres selv om jeg prøvde hardt.

Det å prate om tingene åpent og ærlig i samfunnet gjør en stor forskjell og derfor er det viktig at utbrent-het og depresjon blir legitimt å prate om. Vi må tørre å være sårbare og hjelpe hverandre. Enkelt og greit fordi det vil hjelpe så mange mennesker. Mennesker som kan hjelpes, mennesker som ikke skal dø. For dårlige tanker slår deg ikke ihjel, de får deg bare til å føle deg nedfor, men du dør ikke av dem.

Da lyset kom tilbake

Av en eller annen grunn hadde jeg meldt meg på et seminar der jeg skulle bli sertifisert i å bruke verdens mest brukte målsetningsverktøy i slutten av januar. Det hadde jeg gjort før alt dette inntraff.

Det ble mitt held
. Min lotto-kupong.

Den weekend i slutten av januar 2014, som jeg tvang meg selv inn i, ble redningen for meg.

Her lærte jeg hvordan hjernen vår fungere på en enkel og simpel måte. Plutselig satt jeg der i Oslo, på Ullevål stadion og al ting falt på plass for meg.

Jeg var ikke ferdig med det, jeg var mitt i det. Men de tre dager endret livet mitt.

Nå sitter jeg med en bok jeg har skrevet. En bok jeg har hatt i tankene lenge, men bare aldri har fått gjort noe med. En bok som skal hjelpe andre mennesker, skoler og bedrifter med å unngå å gå i fella, unngå og gjøre ting de egentlig ikke ønsker. Den skal derimot guide dem frem til å gjøre mer av det de tror på. Lære dem å bruke den menneskelige DNA til å skape FREMGANG og unike resultater for seg selv og sammen.

Nå holder jeg foredrag om hvordan du med din medfødte biologi og psykologi enkelt kan oppnå al det du ønsker deg i livet. Foredrag om arbeidsglede og hvor viktig det er. Jeg bruker historien min og de erfaringer jeg har gjort meg til å hjelpe andre mennesker. Det er jeg takknemlig for! Det gjør meg glad og gir meg lyst på mer.

Jeg har en visjon om å bidra til å skape arbeidsplasser der ingen har lyst til å gå hjem ifra. Jeg har en visjon om å lære ungdommer at der er håp selv om samfunnet noen ganger gir inntrykk av det motsatte. Vi må lære hvordan vi går håp i møte og det er blitt livsmisjonen min å trene andre i nettopp det.

For å innfri denne visjonen må jeg lære andre at al bedriftsutvikling handler om å vite hvordan man utvikler mennesker. Jeg må lære ungdommer at de med å ha klare, tydelige og attraktive mål og et konstruktivt tankesett kan oppnå akkurat det de ønsker seg i livet og at vi har bruk for dem, selv om de noen ganger tror det motsatte.

Nå er jeg ovenpå. Det tok sin tid og det var hardt arbeid. Men hellere hardt arbeid som tar meg ut av det å ha det hardt enn å gå og være nedstemt og føle meg som en grønn Marsmann.

Der sniker seg stadig en usunn tanke inn her og der, men nå er jeg i stand til å holde dem på avstand, fordi jeg vet hvordan. Jeg har mine tankelister. Dem kan du lese mere om i mitt neste blogg innlegg her på siden, så følg med om du tror det kan hjelpe deg.

Der er stadig ting som er angstprovoserende for meg, men nå vet jeg liksom hva det verste som kan skje er samt hvordan jeg kontrollere tankene mine, og hopper derfor enklere ut i det

For meg var vendepunktet å skjønne hvordan min øverste etasje fungerer. Hva høyre hjernehalvdel hjelper meg med og hva venstre hjernehalvdel hjelper meg med. Og naturligvis ikke minst hvordan jeg påvirker dem gjennom klare og tydelige målsetninger

.

Krystallklare målsetninger gir krystallklare tanker som igjen gir gode følelser.

En av mine bekjente sa for år tilbake.

«When you stop doing shit you do not want to do you become happy. When you become happy, you become aware and when you become aware, you will feel your best emotions. In addition, good emotions is what makes you want to do the right actions!”

Han har så evig rett!

Så hvor simpelt det enn må høres ut; STOP DOING SHIT YOU DON’T WANT TO DO!

Jeg er dog stadig lei meg for en ting. Det piner meg at jeg måtte forlate det skipet jeg var kaptein for og hadde lovd min fulle innsats. For det hadde jo intet med dem om bord på skipet å gjøre i det hele tatt. På tross av jeg er lei meg for dette angrer jeg ikke et sekund på at jeg trakk stikket. For det var nødvendig!