Derfor skal vi rose innsats fremfor resultater

«Jeg vet jo godt at ros er viktig og løfter folk, men jeg har i lang tid hatt virkelig vanskelig ved å rose folk rundt meg. Spesielt når resultatet ikke var som forventet. Hvordan roser man liksom en som har levert noe som ikke er godt nok?

Jeg har faktisk også hatt vanskelig ved å ta imot ros selv. Jeg har en tendens til å se de ting vi ikke fikk gjort, det vi gjorde feil og har hatt fokus på det i tilbakemeldingene mine. Inntil jeg en dag leste noe om emnet og tok spesielt en ting til meg.

Det gikk opp for meg at resultater er midlertidige og kan være påvirket av ulike faktorer. Faktisk, da jeg tenkte etter, fant jeg ut at resultater faktisk ofte er påvirket av for eksempel flaks. Det går alltid an å skape nye resultater og den innsatsen du har gjort blir jo en investering i å nå noe nytt.

Nå er jeg blitt mye bedre til å se bak resultatene og rart nok har det faktisk medført enda bedre resultater!»

Disse ordene er sagt av en deltaker på et foredrag jeg holdte og de viser flere ting når det kommer til å skape resultater.

Det handler om fokus og flaks

Her er et tankeeksperiment til deg. Forestill deg, at din arbeidsplass har to selgere, som arbeider i hver deres region.

Berge knokler seg fremover i sitt område. Han gjør et fantastisk stykke arbeid, er seriøs og kompetent og alltid klar til at hjelpe kunder og kolleger, men pga. omstendigheter utenfor hans kontroll, når han ikke sitt salgsmål. Kanskje går hans største kunde konkurs eller kanskje er der bare mindre økonomisk aktivitet i hans region.

Moen, derimot, sløser. Han er ikke særlig dyktig og anstrenger seg aldri for å gjøre noe ekstra for kollegaene sine eller kundene
. Men pga. omstendigheter utenfor hans kontroll når han allikevel sitt salgsmål. Kanskje dumper der fullstendig tilfeldig en stor ordre inn, kanskje er markedet i hans region i vekst, eller kanskje var hans salgsmål fra starten blott satt for lavt.

Hvem av de to fortjener ros og anerkjennelse? Berge som gjør et fantastisk stykke arbeid, men ikke når målet eller Moen som slurver, men har flaks i dette budget år?

For meg er det helt innlysende at det både er mere fair og bedre for virksomhetens fremtidige resultater at anerkjenne og belønne de medarbeidere, som har levert den beste innsatsen. En av grundende til det handler om det å ha flaks.

Daniel Kahneman er den eneste psykologen som har vunnet en nobelpris, for der finnes nemlig ingen nobelpris i psykologi. Han har fått prisen i økonomi for arbeidet sitt med å avdekke hvordan mennesker treffer beslutninger og dermed vært med på å grunnlegge behavioral economics. Et av de veldig spennende resultater i hans forskning er, at vi massivt undervurderer den betydning flaks har i mange situasjoner og massivt overvurderer effekten av våre egne handlinger (eller mangel på samme). Ofte kommer gode resultater av flaks og tilfeldigheter, men vi velger altså å ta æren for dem allikevel.

Det er vanvittig demotiverende for de kolleger, som har levert en ekstra innsats, men ikke får anerkjennelse og belønning, å se deres mindre kompetente (men mere heldige) kolleger løpe med æren, anerkjennelsen og bonusen.

Noen bedrifter prøver å løse problemet ved å lage kompliserte bonus-strukturer, men det er sjeldent nogen god løsning. Erfaring viser, at bonus-ordninger enten er så enkle, at de med garanti er unfair overfor noen, eller så kompliserte at ingen kan gjennomskue dem. Og samtidig viser forskningen, at bonus-ordninger og belønninger i det hele tatt fører til dårligere resultater, mindre motivasjon og en ringere innsats. Det har jeg tidligere skrevet om her.

For meg å se er løsningen enkel: Vi skal fokusere minst like mye på kollegenes innsats som på deres resultater. Vi skal ikke blott anerkjenne dem som når målene, men især dem som gjør det fantastisk og især dem som hjelper andre til å bli bedre.

Det er lidt vanskeligere, fordi resultater er mere umiddelbart målbare og synlige. Å fremme den gode innsatsen, krever at vi følger mere med i og interesserer oss for våre medarbeideres og kollegers daglige arbeid. Men der er tre grunde til, at vi skal gjøre det allikevel, selv om det er mere krevende.

For det første, fordi innsats ikke er avhengig av tilfeldigheter. Hvor gode resultater kan komme av flaks, vil en god innsats alltid komme av kompetanser og innstilling – og de kolleger som konstant utviser og forbedrer de sidene, bør klart anerkjennes og feires. I et tidligere nyhetsbrev delte jeg noe om produktivitet og effektivitet, det kan du se her om du har lyst.

For det annet vil en bedre innsats på lengre sikt alltid føre til bedre resultater. Det nytter ikke, kun å optimere for dette kvartals resultater.

Og for det tredje unngår vi sub-optimering. Hvis vi kun anerkjenner resultater, skaper vi en kultur, hvor man vil gjøre alt for å få de resultater – fremfor å gjøre det som kreves, det som er riktig for kundene og for å nå bedriftens langsiktige mål. Hvis jeg f.eks. kun blir belønnet for å nå salgsmålene mine, hvorfor i al verden skulle jeg da bruke tid og krefter på å hjelpe kollegene mine?

Så Norske arbeidsplasser må fremme og anerkjenne innsats frem for resultater. Det vil på lengere sikt skape mere fairness, mere arbeidsglede og (ironisk nok) bedre resultater.